Tirsdag den 22. april ble
hele festivalklassen sendt til kulturhuset i Arendal for en siste
gang. Når skoledagen var over, hadde hele klassen blitt så mye som
5% smartere når det kommer til lysteknikk.
I det hele gjengen var på
vei til minibussen for å reise tilbake igjen, kom Eirik og Ali frem
til at de ikke ville ta en så lett utvei. De skulle dra på et lite
eventyr, nemlig haike helt til Gjeving. De kjøpte slush. Deretter
gikk de inn på Kiwi for å hente et stykke papp, som de skulle bruke
til å skrive navnet på destinasjonen på. Entusiastiske og glade,
satt de i gang med å konstruere skiltet. Etter å ha møtt blikket
til den vakre kvinnen bak kassen, fikk Ali prestasjonsangst og glemte
nemlig R’en i Tvedestrand. Destinasjonen ble da Tvedestand, og det
kunne de jo ikke ha noe av.
“Null stress, dette fikser vi.”
tenkte Ali, og skrev på R’en, som han deretter plasserte helt
feil. Uten å hadde lagt merke til det, dro de ut i gatene med et
skilt der det stod “Tvedesrtand”.
.JPG)
Null stress ble det,
ettersom de fikk sin første haik av noen tydelig berusede mennesker.
Det første de la merke til de satt seg inn i bilen, var at han som
satt i passasjersetet drakk tuborg. Etter et godt kvarter, mumlet
kvinnen bak rattet “Hæ? Drikker du øl nå?”, noe som gjorde
både Eirik og Ali ganske bekymret, med tanke på at reaksjonsevnen
hennes var svekket som en fisk på land. Noen korte minutter senere,
påpekte hun at hun hadde fått bilsertfikatet for en uke siden, noe
som ikke gjorde situasjonen bedre. Til tross for at de var litt
ustabile, og muligens narkomane, var det et hyggelig møte for Eirik,
fordi paret hadde tilbringt deler av livet sitt i byen mellom de syv
fjell, nemlig Bergen. Overraskende nok, hadde paret konvertert til
Arendals dialekt.
Etter en 20 minutters lang
biltur, fylt med usikkerhet og redsel, kom de frem til første
destinasjon. Tvedesrtand. Deretter kjøpte de mer slush. Ali lånte
rullebrettet til en unge ved butikken, noe som ikke var så lurt med
tanke på at han hadde forstuet noen tær noen dager før. Eirik gikk
videre, og Ali kom haltende etter. Det var en varm og solrik dag, som
de utnyttet ved å sitte nede ved brygga og drikke slush, før de
fortsatte ferden videre.
De gikk inn på Kiwi
igjen, på jakt etter en nytt stykke papp. De møtte en hyggelig
ansatt med afrikansk opprinnelse, som med glede hentet et stykke papp
til dem. Dette var tydeligvis papp som ble brukt til å frakte
bananer fra Amazonas en gang i tiden. Men på Kiwi i Tvedesrtand, var
det jo en skallet mann i middelalderen som satt bak kassen, i
motsetning til den vakre kvinnen i Arendal. Og det førte til at Ali
klarte å skrive navnet på neste destinasjon helt feilfritt.
.JPG)
Neste
destinasjon var Gjeving.
De
gikk ut på veien, og stod der i rundt fire minutter, før en
hyggelig snekker i 50-årene plukket dem opp og sa at de kunne sitte
på et lite stykke. De satt og pratet om livet, og før de visste
ordet av det, var de kommet frem til Lyngør skiltet. Der takket de
for seg. Og i det han kjørte videre, innså de at det var ekstremt
lite biltrafikk, noe som gjorde haikingen vanskelig. Bare et øyeblikk
senere, kom det en gul maxitaxi kjørende. Så snill som sjåføren
var, reagerte hun på tommelen de holdt ut med en eneste gang,
stoppet og plukket dem opp. Det kan hende at hun stoppet på grunn av
deres skjeve tomler, som skyldes trang fødsel.
Det som var morsomt med at
de ble plukket opp av denne kvinnen, var at de hadde blitt plukket
opp av mannen hennes ifjor. Hun kjørte dem helt til krysset like før
joker. Derfra begynte de sakte men sikkert å bevege seg mot skolen.
Men de kom frem til at det var for dumt å bruke det
fremkomstmiddelet kalt bein, når de kunne vente på en ny bil som de
kunne vise den usedvanlige tommelen sin til.
Som dere sikkert
vet, er det ikke toaletter i nærheten. Derfor urinerte de i noen
refleksstenger som var satt opp langs veikanten. Få sekunder senere,
kommer det en hyggelig, og ikke minst pen blondine i en rød, liten
bil. De satt på helt til krysset inn mot skolen, og derfra følte
ungdommen seg friske nok til å kunne gå den siste strekningen til
skolen. Men da kom Marie og Henriette cruisende i sin fantastiske
cabriolet. De spurte om de ville sitte på til skolen, og det takket
guttene ja til, med et bredt smil rundt munnen, og tok dobbelt
bakover salto inn i baksetet.
Overlykkelige og smilende
kom Eirik og Ali frem til skolen, der de fortsatte eventyret sitt på
daglig basis.
Det har vært mye spekulasjoner rundt hendelsene på
Thorbjørnsbu. Vi har sett Bronken komme
inn å beskylde oss for å ha tatt potetgullet hans, noe vi søte jentene selvfølgelig
ikke ville gjort, så derfor har vi den siste tiden spionert litt rundt i
Thorbjørnsbu for å finne den virkelige skyldige, å renvaske våre navn.
Rundt hjørnet hoppet den frem. Løp til skåla og kastet seg over potetgullet. Det
var helt utrolig! Dette var øyeblikket vi skulle renvaske våre navn. Vi gjorde
oss klare til å ta personen på fersk gjerning, og planen var å hoppe frem og
overmanne tyven. Vi trakk pusten dypt, så på hverandre og visste at det var nå eller
aldri, NÅ skulle tyven tas og vi skulle bevise vår uskyld for Bronken.
.JPG)
Null stress ble det,
ettersom de fikk sin første haik av noen tydelig berusede mennesker.
Det første de la merke til de satt seg inn i bilen, var at han som
satt i passasjersetet drakk tuborg. Etter et godt kvarter, mumlet
kvinnen bak rattet “Hæ? Drikker du øl nå?”, noe som gjorde
både Eirik og Ali ganske bekymret, med tanke på at reaksjonsevnen
hennes var svekket som en fisk på land. Noen korte minutter senere,
påpekte hun at hun hadde fått bilsertfikatet for en uke siden, noe
som ikke gjorde situasjonen bedre. Til tross for at de var litt
ustabile, og muligens narkomane, var det et hyggelig møte for Eirik,
fordi paret hadde tilbringt deler av livet sitt i byen mellom de syv
fjell, nemlig Bergen. Overraskende nok, hadde paret konvertert til
Arendals dialekt.
.JPG)
Neste
destinasjon var Gjeving..JPG)
.JPG)
